Person 1 løfter en stor grill sammen med person 2 som uheldigvis glipper taket så person 1 plutselig får mye mer vekt i en foroverbøyd person enn beregnet. Får akutt vondt i ryggen og begynner gradvis å stråle nedover det ene benet. Ved undersøkelse er det noe redusert refleks, styrke og nummenhet i foten tilsvarende nerverot S1 og positiv nervestrekktest.  Slik kan smertene plutselig komme, og det er naturlig å tenke at det var løftet som gav prolapsen?

Kort svar: nei, ikke akkurat.  Prolaps er når det myke materie i kjernen av mellomvirvelskiven i ryggraden buler ut, eller presser seg gjennom, den noe tykkere og sterke ytre delen av skiven. Her kan det skape en inflammasjonsreaksjon og det kan presse og forskyve nerverøttene som kommer ut i samme området.  En stor nok prolaps kan klemme på nerveroten og gjøre den mer sensitiv eller skadet så vi får slike funn som nevnt ovenfor. Men svakheten i skiven som forårsaket at det myke materie kom ut har skjedd over flere måneder og år. Når det er blitt så svakt vil sannsynligvis prolapsen komme før eller senere uansett. Mange opplever den akutte smerten og strålingen ved langt mer trivielle tilfeller enn nevnt ovenfor: plukke opp noe fra gulvet, våkner opp med det eller mens de vasker kjøkkenbenken for eksempel. Det kan og komme mer gradvis enn i eksemplet ovenfor.

Et annet eksempel som ligner ser man på hånball- og fotballbaner: en spiller lander som han/hun har gjort tusen ganger før og korsbåndet ryker. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at leddbåndet har skadet seg over tid før det plutselig ryker, og bindevev og muskler rundt har blitt belastet over sin tåleevne over lengre tid så det ikke klarer gi den støtten den skal. Det er ikke nødvendigvis den bevegelsen man gjorde akkurat da som er farlig, det ville sannsynligvis skje uansett. Det er et viktig poeng, noen pasienter får langvarige ryggplager fordi de tror det de gjorde akkurat når skaden skjedde er årsaken, som fører til avoidance behaviour og er redd for å «løfte på seg et prolaps» hver eneste gang de for eksempel skal løfte noe tungt. Du kan tenke deg hva det gjør med stressnivået og spenningsnivået i muskulatur hvis de kommer i en slik situasjon igjen.

Det er viktig å heller se tilbake på månedene og årene før, om det er risikofaktorer man kan gjøre noe med for å hindre at det skjer igjen.  Noen har en genetisk predisposisjon, men det er mye man kan gjøre selv for å forebygge. Det er ikke bare arbeidsstilling, overbelastning og holdning man må tenke på, men kosthold, trivsel på arbeidsplassen og andre stressfaktorer på kroppen må man og ta hensyn til.

Det er en del problemer for helsepersonell i disse situasjonene som kan gjøre kommunikasjonen og oppfølging av pasienten vanskelig:

• Billeddiagnostikk er som regel ikke nødvendig i akuttfasen, så lenge det ikke er noen røde flagg. Ved rotsymptomer som ikke blir noe bedre etter 4 – 6 uker anbefales MR. Men pasienten ønsker ofte bilde med en gang og kan ha vondt for å slappe av fordi de er redd for at det er noe alvorlig galt. Det er viktig å forklare hva som foregår og ha en god kommunikasjon. Har pasientens familie/venner eller annet helsepersonell med lite kjennskap til retningslinjene for billeddiagnostikk og prognose og aetiologi for prolaps forsterket synet om at det må tas bilde før noe kan gjøres, er det økt risiko for non-compliance og ødelegger tillitsforholdet mellom pasient og behandler (fastlege, manuellterapeut, kiropraktor, fysioterapeut etc). Det tas mye unødig billeddiagnostikk, mer om det og retningslinjene har jeg skrevet litt om i dette innlegget.
• Ved en prolaps har folk ofte kjent litt verk før det slår helt ut. Har pasienten oppsøkt en behandler før det har blitt helt akutt og dette alikevel skjer, vil pasienten i flere tilfeller tro at det er noe behandleren har gjort, dette kan naturlig nok og ødelegge for oppfølgingen etterpå. Her vil og god kommunikasjon og forklaring være veldig viktig for å gi pasienten en god oppfølging med mål om å hindre langvarige ryggplager og forebygge nye episoder.

Mye av disse problemene kan bli unngått med godt tverrfaglig samarbeid mellom helsearbeidere og at man følger retningslinjene og kan dokumentere rådene man gir og hvorfor. Da blir det lettere å få pasienten tilbake i normal funksjon så fort som mulig, gi en forståelse av hvorfor det har skjedd, jobbe med risikofaktorene for at det skjedde og gjøre de trygg på ryggen sin.

Imaging is an integral part of the clinical examination of the patient with back pain; it is, however, often used excessively and without consideration of the underlying literature. The primary role of imaging is the identification of systemic disease as a cause of the back or limb pain; magnetic resonance imaging (MRI) excels at this. Systemic disease as a cause of back or limb pain is, however, rare. Most back and radiating limb pain is of benign nature, owing to degenerative phenomena. There is no role for imaging in the initial evaluation of the patient with back pain in the absence of signs or symptoms of systemic disease. When conservative care fails, imaging may be undertaken with due consideration of its risks: labeling the patient as suffering from a degenerative disease, cost, radiation exposure, and provoking unwarranted minimally invasive or surgical intervention (Maus, 2010).

Referanse:

MAUS T (2010). Imaging the back pain patient.
Physical Medicine and Rehabilitation Clinics of North America, 21(4):725-66.