Arkiv for kategori Bevegelse

Forstuvet finger – riktig vei tilbake til konkurranse

Bildet viser en forstuvet ringfinger to dager etter å ha blitt hektet i en motspillers hånd (med drag i motsatt retning) som forsøkte å dra bort ballen fra spilleren under en basketballkamp for å forhindre skåring.  Overstrekningen av fingeren bakover førte til skade på leddbånd og leddkapsel i det innerste fingerleddet.

En forstuvet finger er vanlig i idretter som for eksempel volleyball, håndball og basketball.  En forstuvelse er vanskelig å forebygge for, da det ofte skjer pga eksterne faktorer som at man hekter fingeren i en annen spiller og liknende før man får tid til å tenke over hva det var som skjedde.  Så lenge det bare er en forstuvelse tar det fra 1 – 3 uker som regel før man føler at fingeren fungerer som normalt.  Det er vanlig at det kan være en viss verk og hevelse der i noe lengre tid, opptil ett år etterpå kan man kjenne smerte hvis man stresser leddet, avhengig av alvorlighetsgrad.  I akuttfasen kan det være veldig smertefullt og vanskelig å bøye fingeren, mens full strekk som oftest er mulig.

Forstuvelser har høy grad av residiv og skadeforebyggende tiltak er veldig viktig. Her er noen tips til hvordan man bør rehabilitere for å komme tilbake til konkurranse, uten å slå skaden opp igjen med en gang, og unngå at det utvikler seg til noe langvarig:

  • Akutt behandling: Forstuvelse betyr at leddbåndene er skadet, først utelukk at det ikke er noe bruddskade i tillegg – kjenn etter at hevelsen kjennes myk ut. Er det en hard hevelse kan det være et ben ute av stilling og røntgen bør tas for å utelukke dette. Lett trykk på fingertuppen i lengderetning bør heller ikke gi en sterk smerte.  Vanlig PRICE-behandling brukes første to dagene: beskytt skadestedet, hold det i ro, is det ned, kompresjon og elevasjon for å redusere hevelsen.  Den akutte hevelsen og smerten er og positiv og skal respekteres – den gjør at man holder stedet i ro, hindrer for mye bevegelse av leddet som kan skade leddbåndene enda mer.
  • Alternativ trening: selv om en finger er skadet så hold resten av de tilstøtende leddene i normal bevegelse.  For en stund siden var en spiller borte fra trening i nesten en måned, når han kom tilbake sa han det var fordi han hadde forstuvet fingeren.  En skade bør ikke føre til at du holder deg borte fra trening, du bør fortsatt holde deg aktiv!  Moderer treningen, for eksempel ved å trene opp teknikken i den andre hånden, holde ved like spensten og kondisjonen, tape opp den skadde fingeren så du fortsatt kan holde resten av armen aktiv uten å stresse det skadde leddet.  Slutter du å trene helt for en periode er kroppen mindre forberedt for belastning igjen, når du starter opp er belastningen ofte på samme nivå som når du sluttet, og gir lettere belastningsskader enn å gradvis gå tilbake til aktivitet.  Hold bevegelsen ved like så mye som mulig i den skadde fingeren også ved å bøye og strekke så langt du kommer innenfor smertegrensen.
  • Tilbake til konkurranse: før du går tilbake til vanlig trening og etterhvert konkurranse, bør du kunne gjøre alle bevegelser som kreves i konkurranse på trening uten å forverre skaden så det fører til nedsatt funksjon etter trening, da er du ikke klar til kamp enda.  Bruk tape til å begynne med for å gi fingeren ekstra støtte. Gjør opptreningen så spesifikk til idretten som mulig. I basketball bør du bruke ballbehandlings-øvelser for å styrke fingrene, spesifisiteten gjør at du og kan trene på elementer i idretten som vil være nyttig for å forbedre dine idrettsspesifikke evner.
  • Kiropraktorbehandling: kiropraktoren ser på leddbevegelse i fingre, håndledd og tilstøtende ledd opp i den kinematiske kjeden for optimal funksjon. I visse tilfeller av forstuvelser vil justering av leddbevegelsen gi en umiddelbar smertelette.

Taping: målet med taping er å gi ekstra støtte til de skadde strukturene og hindre bevegelse i den retningen som skaden har skjedd.  Leddbåndene er ikke sterke nok til å hindre overstrekning av leddene og trenger noe hjelp i begynnelsen.  Hvis du trykker her kommer du til et eksempel på hvordan du kan tape ringfingeren til langfinger for å gi ekstra støtte.  Legg merke til at de har litt mellomrom mellom fingrene.  Jeg ville også lagt til et «anker» rundt hånden for å sette tape opp i lengderetning for å unngå overstrekk av fingeren i bøy/strekk-retningen.  Husk å ikke tape så stramt at du påvirker blodsirkulasjonen til fingrene.

VN:F [1.9.17_1161]
Rating: 8.9/10 (8 votes cast)

, ,

2 Kommentarer

Flere barn hos kiropraktoren for livsstilsplager

En avisartikkel i aftenbladet i dag handler om at flere og flere barn besøker kiropraktorer for livsstilsplager. Les videre her om hvordan fysisk aktivitet stimulerer hjernen og om barns reduserte frie lek.

Som nevnt i artikkelen er det positive at vi kan forsøke å få flere barn tilbake i aktivitet når de besøker oss.  Klarer vi å plukke opp risikofaktorer for muskel- og skjelettplager tidlig er det lettere å forebygge.  Foreldrene er alltid med og er flinke til å følge opp rådene som gis.

VN:F [1.9.17_1161]
Rating: 3.0/10 (1 vote cast)

, ,

Ingen kommentarer

Disputas om effekt av «hofteskole»

I nasjonale (og internasjonale) retningslinjer blir trening og informasjon anbefalt som grunnbehandlingen for personer med hofteartrose.  31. januar 2011 foregår en disputas om effekt av pasientundervisning og trening for pasienter med hofteartrose.   Det ble undersøkt blant 109 pasienter, med hofteartrose og milde til moderate smerter, om trening sammen med pasientundervisning var mer effektiv enn bare pasientundervisning med henblikk på smerte.

Etter 16 måneder var det ikke noen forskjell i smerte blant de to gruppene.  Det nevnes at «et interessant bi-funn var imidlertid at gruppen som trente i tillegg til å få pasientundervisning rapporterte om bedre funksjon i dagliglivet«.  For meg er det mer interessant enn smertenivået når man skal måle effekt.  Hvis du ser på retningslinjene under er det funksjonsnivået det anbefales å fokusere på, så er det smertenivå man bør ha «henblikk på» når man ser på effekt av en hofteskole?

Dette er kun resultatet fra disputasen linket til ovenfor i tekstform, intet tallmateriale er å finne tilgjengelig enda.  Det er mange andre faktorer som må sees på.  For eksempel hvordan bedre funksjon i dagliglivet har blitt målt – hvilke spørre-/undersøkelsesskjema har blitt brukt?  Hva har undervisningen og treningen gått ut på – er det opplegg som det har blitt utført forskning på?  Mange rygg- og nakkeskoler blir utført rundt i landet, men hvor mange har kvalitetssikring og forskning på hva som gjøres av «trening»?

Clinicians should use validated functional outcome measures, such as the Western Ontario and McMaster Universities Osteoarthritis Index, the Lower Extremity Functional Scale, and the Harris Hip Score before and after interventions intended to alleviate the impair- ments of body function and structure, activity limitations, and participation restrictions associated with hip osteoarthritis. Recommendation based on strong evidence (Cibulka et al, 2009).

Følg denne linken for en utfyllende gjennomgang av retningslinjer for hofteartrose av The Journal of Orthopaedic and Sports Physical Therapy.  Trykk på view full article for hele .pdf’en.  Styrken på forskningen bak de forskjellige anbefalingene er også gitt.

Sammendrag fra retningslinjene utarbeidet av JOSPT:

  • Klinikeren bør teste for full hoftebevegelse og særlig styrke av hofteabduksjon (bevegelse av benet ut til siden av kroppen) i pasienter som presenterer med hoftesmerte (husk at selve hofteleddet ligger i lyskeområdet, mange peker på siden av bekkenet når de sier de har vondt i hoften.  Hofteproblemer kan og føre til utstrålende smerter ned mot lår/kne uten å kjenne så mye i hoften).  Alder og tidligere hofteskader (husk deformiteter fra barndommen) er risikofaktorer å ta hensyn til.  Smerte ved vektbæring, morgenstivhet, nedsatt innadrotasjon og hoftebøy kan tyde på hofteslitasje.
  • Det anbefales å bruke tester som «6-minute walk, self-paced walk, stair measure, and timed up-and-go tests» for å validere funksjonsnivå og endring/resultat av behandlingen.
  • Pasientundervisning bør fokusere på aktivitetsmodifisering, metoder for å redusere vektbæring på hofteleddet og vurdering av vektreduksjon hos overvektige.
  • Funksjonell ADL-trening, gangtrening og balansetrening samt bruk av hjelpemidler kan brukes for å øke funksjon i vektbærende aktiviteter.
  • Hos pasienter med mild hofteslitasje kan behandling for å øke hoftebevegelse og funksjon samt smertelette anbefales.
  • Fleksibilitets-, styrke- og utholdenhetstrening bør vurderes.

Referanser:

CIBULKA MT, WHITE DM, WOEHRLE J, HARRIS-HAYES M, ENSEKI K, FAGERSON TL, SLOVER J & GODGES JJ (2009).  Hip pain and mobility deficits – hip osteoarhritis: clinical practice guidelines linked to the international classification of functioning, disability and health from the orthopaedic section of the American Physical Therapy Association.
The Journal of Orthopaedic and Sports Physical Therapy, 39(4):A1-25.

VN:F [1.9.17_1161]
Rating: 10.0/10 (6 votes cast)

, ,

Ingen kommentarer

Noen tips for Svalandsgubben (og andre skogsløp)

Jeg ble spurt om noen tips for best mulig forberedelse og gjennomføring av et skogsløp.  I dette tilfellet gjaldt det Svalandsgubben, et lokalt løp ikke langt fra hvor jeg jobber i Lillesand som samlet over 400 løpere ifjor.  Selv har jeg nesten kun løpt bane- og asfalt/terrengløp tidligere, men mye av treningen har alikevel foregått i skogsterreng.  Det er helt fantastisk å løpe i skogen, selv ved skader som gjorde det vanskelig å yte maksimalt ved løp på bane/asfalt, var løping i skogen som behandling å regne.  Her får man trent opp balanse, stabilitet, koordinasjon og utført bevegelser i alle plan og retninger.

Under skal jeg komme med noen råd som kanskje kan hjelpe for løpet, det er fint å ha noen arbeidsoppgaver å tenke på underveis i det hele 27 km lange skogsløpet i skogsterreng, med våte myrer hvor du kan risikere å av og til havne til livet i gjørme!  Og for å kunne ha litt mer tyngde bak hva jeg skriver har jeg tenkt å fullføre løpet selv.

Før løpet:

  • Noe selvsagt kanskje: men tren på hva du skal gjøre i konkurranse.  Se på tipsene nedenfor for hvordan man bør løpe i forskjellige typer terreng.  Intervalltrening er som alltid viktig, og i et løp i kupert terreng må man skifte veldig på tempo.  Man kan for eksempel trene motbakke-intervaller – god trening og man kan fokusere på arbeidsoppgavene nevnt under for å bedre løpsøkonomien.
  • Skogsløp er krevende for balanse, koordinasjon, stabilitet og krever god teknikk.  I tillegg til løping kan man legge inn ekstra trening av balanse og koordinasjon for å lettere unngå skader som overtråkk.  Det er viktig å være godt forberedt! Husk å knytte skoene stramt før løpet, ellers risikerer du at den sitter fast i et gjørmehull og du taper mye tid, eller den økte bevegelsen av foten i skoen kan lettere føre til et overtråkk. Se en video her for hvordan du knytter når du også bruker øverste hull på joggesko da fremgangsmåten er noe annerledes enn de andre hullene (video helt nederst med tittelen «my heel slides up and down»).
  • De to hovedøktene man bør fokusere på er harde bakkeintervaller for å unngå at melkesyren kommer for kjapt så man stivner, og lange økter i skogsterreng.

Arbeidsoppgaver underveis i løpet:

  • I oppoverbakkene:  få tyngden noe fremover og øk frekvensen på stegene ved å korte ned steglengden.  Ser av og til ved bakketrening at folk tar for lange steg, det fører raskere til melkesyre og mindre økonomisk løping.  Ved å få ned steglengden og øke frekvensen bringer man videre farten man oppnår.  Ved for lange steg og for oppreist løping bremser man noe opp og må skyve mer per steg for å komme framover.  Husk armene, øk frekvensen her også som automatisk hjelper på stegfrekvensen.
  • flate strekninger:  i områder med mye gjørme/vann/myr hvor man må løpe på steiner er det viktig å forsøke å holde farten oppe.  Det er lett for å roe ned farten og se etter steiner/røtter å lande på – dette fører ofte til at man har mistet farten for hvert steg og må ta kraftfulle steg for å rekke over til neste sten/rot.  Lettere å få melkesyre og mer krefter brukt per meter man løper.  Ved god fart har man flere muligheter for hvor man vil lande (farten gjør at man rekker over lengre avstander) og man tar med seg farten fra forrige steg uten å måtte starte på nytt igjen, sparer masse av krefter og tid.  Det er selvsagt fare for å tråkke ned i myr og gjørme og tape litt fart, eller feilberegne da man har lite tid å bestemme seg på, så dette må trenes på da det krever god koordinasjon!
  • I nedoverbakke:  i flate nedoverbakker vil man løpe mye raskere nedover ved å rulle nedover fra hælen og framover.  Er det noe slakere og kupert må man nok lande på forfoten ofte selv om man ikke tar med seg så mye fart fra forrige steg, men det vil aktivere de stabiliserende musklene for å unngå fall og overtråkk.  Det kan være lurt med kortere steg her også – man tar med seg farten og har noe mer kontroll, samtidig som man unngår for harde støt mot leddene som lettere gir skader og oppbremsing som gjør at muskulaturen lettere blir trøtt, får kramper og dårligere løpsøkonomi.
  • Se fremover: det er lett for å kun se ned for at man ikke skal tråkke galt, men det er viktig å se fremover for å få oversikten og planlegge litt hvor man skal løpe.  Dette hjelper og på holdningen som igjen vil være bra for en optimal posisjon av brystkassen og pustemønsteret

Skovalg: Lettere enn sko man bruker på asfalt.  I et slikt løp vil man løpe mye i vann og gjørme, lettere sko med mindre materiale vil suge til seg mindre og det blir mindre å dra på.  Man trenger heller ikke like mye demping.  Den naturlige bevegelsen man får av foten gir en naturlig dempning og man trenger mindre demping fra skoen. Det beste er å kjøpe noen terreng-løpssko, gir noe bedre feste og er lette, men stabile sko for å unngå overtråkk.  Den stabile sålen gir og mer beskyttelse mot skarpe stener og liknende. Et annet moment er at overdelen må tåle en del slitasje, pga gjørme som setter seg i stoffet, lyng som river i stoffet osv.  Vanntette/Gore-tex sko er ikke å anbefale for et slikt løp, du blir våt uansett og med vanntette sko er det vanskeligere å få vannet ut igjen av skoen.  En skikkelig løpssokk som gjør at man holder varmen kan være lurt.

31.10.2010: Da var Svalandsgubben gjennomført for første gang – i et fantastisk vær, med sol mesteparten av tiden.  Mye regn uka før gjorde det vått, men slik er det jo alltid på denne tiden av året.  At jeg bestemte meg for å løpe for et par dager siden gjorde at jeg ikke fikk tid til å skaffe og løpe inn terrengsko, men de lette løpsskoene fungerte fint – dog noe glatte.  Første basketballkamp for sesongen dagen før gjorde nok at krampen i leggene og lårene kom noe tidligere enn det ville ellers, men det flotte været, publikum og naturen tok lett bort fokuset fra det.  Med så fint vær ble det shorts.  Et tips for de som løper i shorts hvis det er noe kaldt og vått er å bruke vaselin over bena, det isolerer noe og gjør at vannet preller av lettere.  Arbeidsoppgavene nevnt ovenfor er gode å tenke på for å holde fokuset selv når man blir sliten.  Når det gjelder Svalandsgubben så gjelder det å være forsiktig i løypa alle steder hvor det står en fotograf – da vet du at han venter på et blinkskudd av noen som detter ut i store myrhull akkurat på det stedet!  Det beste er å henge på en rutinert «gubbeløper» over myrene, de ser ut til å vite hvor i løypa det er best å holde seg!

30.10.2011: Nok et bra organisert løp av arrangørene, i år også med chip for å ta mellomtida halvveis. Muligens noe våtere i år enn i fjor. Klarte å perse med omtrent ett minutt fra i fjor, som forventet med tanke på forberedelsene. Samme løpsopplegg som ifjor bortsett fra at jeg i år løp mer rett over myrene istedenfor å se etter trygge plasser å løpe. Sparte nok litt tid på dette, selv om sjansen for å sette seg fast og fall/skader er litt større. Løper man med høy frekvens og kort stegavstand så kan man alltid sette neste fot raskt nedi hvis man faller litt dypere enn man hadde trodd. Naturlig nok veldig sliten etterpå, men etter et par timer gleder man seg allerede til neste år!

VN:F [1.9.17_1161]
Rating: 10.0/10 (9 votes cast)

, , ,

Ingen kommentarer

Treningsprinsipper i styrkerommet

I dette innlegget vil jeg presentere noen generelle og etterhvert noen mer spesifikke treningsprinsipper for folk som driver med vekttrening.  Styrketrening i vektrom er en populær og ganske skånsom bevegelsesaktivitet som ikke innebærer mye skader.  Første prinsipp er selvsagt at det viktigste er at man gjør noe som motiverer til å fortsette med aktiviteten.  Rådene har som mål å gjøre treningen mer effektiv og forebygge skader.

Generelle tips:

  • Oppvarming: varm ikke kun opp ved å løpe på tredemølle, romaskin, ellipse etc før du starter rett på vektene.  Varm også opp ved å gå gjennom øvelsen du skal gjøre med lette vekter for å bli vant med bevegelsen.  Starter du for eksempel med nedtrekksøvelsen som første øvelse kan gjøre et sett med ca. 10% – 50% av vektbelastningen først.
  • Store muskelgrupper før små: skal du for eksempel trene benkpress og triceps vil det være hensiktsmessig å starte med benkpress og trene triceps etterpå.  Sliter du ut albuestrekkerne først får du mindre ut av benkpressøvelsen.  Dette fordi trøtthet i tricepsmuskulaturen kan gjøre at du ikke klarer å slite ut bryst og skuldermuskulaturen før du må stoppe.  Gjør altså de funksjonelle øvelsene som krever et stort samarbeid av flere muskelgrupper og isolerte muskler til slutt.  Dette gjelder også for å unngå skade – gjør øvelser som push-ups/sideplanke før du trener rotator-cuff muskulatur i skulderen.  Disse musklene skal beskytte skulderleddet og må ikke slites ut før du gjør mer krevende øvelser som krever at de er friske og klar for å motstå drakreftene fra de ytre og kraftige musklene som pectoralis major og deltoideus.  Se mer om dette prinsippet i punktet under:
  • Mage/rygg/stabilitetsøvelser til slutt: muskulaturen rundt ryggsøylen må være i toppform når du skal gjøre øvelser som knebøy og rows. Har du slitt ut de lumbale multifidene før knebøy vil de ha større problemer med å holde ryggen i midtstilling når du gjør øvelsen og det kan lettere føre til ryggproblemer.  Det samme gjelder for eksempel med stabilitetstrening av rotator-cuffen rundt skulderleddet som nevnt ovenfor.
  • Unilateral trening: hvis man for eksempel trener biceps curl eller skulder shrug stående og en arm av gangen istedenfor begge sider vil man og få trent opp evnen til å stabilisere rygg/mage muskulatur.  Dette fordi dragkreftene vil gjøre at man må stabilisere for å klare å holde seg oppreist/god holdning.
  • Riktig holdning: hold alltid rygg, nakke i midtstilling for å unngå stress på leddet i ytterstilling når man trener styrke.  Samme prinsipper gjelder for kne – kne over tær og ikke mot sidene (økt stress på sideligamenter) eller foran tærne (økt stress på bl.a. patellarsenen).  Skulder er et annet ledd det er viktig å passe på, for eksempel i øvelsen nedtrekk som bør gjøres foran og ikke bak hodet.  Man skal generelt være varsom med øvelser som innebærer press oppover over skulderhøyde, særlig ved innoverrotasjon av skulderen som kan gi impingement av rotator-cuff senene.
  • Frie vekter vs. maskiner: Bruk av manualer/slyngetrening/ringer og tauer istedenfor maskiner fører til en mer naturlig bevegelsesbane for kroppen.  Ved knebøy i knebøymaskin får du ikke utfordret balansen noe særlig, og noen maskiner kan føre til en unaturlig bevegelsesbane for leddene i forhold til ved bruk av for eksempel frie vekter.
  • Kosthold: med treninger på ca. en time holder det med et normalt måltid et par timer før treningen, vann etter behov under treningen og inntak av proteiner/karbohydrater innen en halvtime etter trening (for å få proteiner kjapt til musklene og starte styrke/reparasjonsprosessen).  Noen foretrekker en protein-shake etterpå, men en yoghurt-smoothie funker like greit.

Relevante spørsmål angående dette temaet:

Spørsmål (fra basketball-spiller): Hey, bare lurte på noe siden du har litt peiling.
Burde man trene to muskelgrupper for hver trening?
som bryst/triceps en dag, så rygg biceps en annen dag og skuldre alene en annen dag.

Svar: Det kommer an på hvor mange dager man trener vekter i uka. Trener du fire dager i uka passer det greit med programmet under, men trener du vekter kun to dager i uka med hviledag i mellom er det kanskje like greit å trene alt hver gang. Poenget er som regel å la musklene få en hviledag eller to før du presser de igjen. En vanlig måte å trene på for styrkeutøvere på medium nivå er 2-dagers push-pull split: Fire treninger i uka hvor man deler dagene på push (bryst, framre skulder, triceps) og pull (rygg og biceps). Eksempel kan være (hvis man legger til mage og ben og):
dag 1: bryst, skuldre, triceps, legger
dag 2: lår, rygg, biceps, mage
dag 3: bryst, skuldre, triceps, legger (samme muskelgrupper, men andre øvelser enn dag 1)
dag 4: lår, rygg, biceps, mage (samme muskelgrupper, men andre øvelser enn dag 2).
Det er mange alternativer, noen trener tre dager på rad, så en dags hvile før tre dager på rad igjen (3-day push/pull), eksempel på det er Dag 1 – bryst, skuldre, triceps, legger. Dag 2 – mage og lår. Dag 3 – rygg, biceps, legger.
Ved bodybuilding er det ofte rolige bevegelser, mange forskjellige øvelser og flere repetisjoner, mens ved styrketrening som et supplement til en idrett er det ofte færre repetisjoner, kombinerte øvelser hvor man bruker mange muskelgrupper samtidig og mer eksplosiv utførelse. Det er mange alternativer, avanserte utøvere har mange andre kombinasjoner i tillegg alt etter hva de foretrekker og hva som motiverer dem til å fortsette med aktiviteten.

VN:F [1.9.17_1161]
Rating: 10.0/10 (5 votes cast)

, , ,

2 Kommentarer

Barfotløping

Det har vært flere artikler det siste året om barfotløping.  Spesielt Kondis sin artikkel om temaet var velbalansert.  Hele artikkelen fant jeg kun i medlemsbladet jeg får tilsendt noen ganger i året, introduksjonen til temaet kan du lese her.

Ingrid Kristiansen forteller til Kondis at hun «hadde aldri oppnådd de resultatene jeg gjorde om jeg skulle løpt uten sko«, men at hun «løp mye med lette, flate sko for å komme opp og fram på foten, og på bane løp og konkurrerte jeg med datidens sprint-piggsko. Det var det ingen andre av mine konkurrenter som gjorde«.

Liebermann et al (2010) fant at barfotløpere hadde en løpeteknikk som førte til mindre belastning oppover i den kinematiske kjeden da mye av absorberingen når løperen treffer bakken ble gjort i fot og ankel.  Løpere med sko på hadde en tendens til å lande på hælen som forårsaker en større kraftoverføring fra hæl og opp i kne og hofte.  Barfotløperne landet mer på fremre del av foten mens løperne med sko på landet mer på bakfoten/hælen.

Fore-foot- and mid-foot-strike gaits were probably more common when humans ran barefoot or in minimal shoes, and may protect the feet and lower limbs from some of the impact-related injuries now experienced by a high percentage of runners (Liebermann et al, 2010).

Sko med mer demping fører ikke nødvendigvis til mindre belastning for leddene (noe folk flest automatisk tror), da samme løper lettere lander på hælen, istedenfor lenger framme på foten. Landing lenger framme på foten fører til en bedre absorbering av kreftene ved hjelp av musklene, istedenfor direkte kraft rett mot leddene.  Å lande lenger framme på foten gir og bedre kraft- og fartoverføring på jevnt underlag og i oppoverbakke. I nedoverbakke vil en rullende bevegelse som starter fra hælen være mest hensiktsmessig.

NB: det er ikke snakk om å enten lande på forfot eller hæl som det ofte forenkles til! Da kunne det kanskje være så enkelt som en del hevder å bare trene på teknikk for å korrigere dette. Folk har naturlig en forskjellig gange og løpsteknikk, noen kan fint ha en god teknikk og lander mer mot hælen enn andre. Det kommer og an på terrenget, farten, distansen hvordan man bør lande. Man bør være forsiktig med å henge alt opp i teknikken, som kan få folk til å bekymre seg for mye om dette når de løper, istedenfor å bare løpe slik som faller naturlig for dem. Det er og enda en unnskyldning for hvorfor noen løper saktere eller ikke når de resultatene de skal og kaster bort penger på kurs, forskjellig utstyr etc. Det du sannsynligvis trenger er å trene mer og riktig. Eliteløpere kommer mer fram på foten for de har mer kraft i steget, å prøve å etterligne dette steget uten å være i god nok form hjelper ikke på hverken redusere skader, løpe mer naturlig eller bli raskere.

Barfotløping er ikke nødvendigvis bedre for å forebygge skade for løpere.  Det argumenteres med at før løp/gikk vi barfot hele tiden, men da var det ikke på flate tartandekker eller asfalt heller.  På ulendt terreng vil man stimulere balansen og de intrinsiske fotmusklene hele tiden pga mer variert bruk av foten.  Det beste hadde nok vært at vi holdt oss til ulendt terreng enn den monotone asfalt/tartan-løpingen hvis man vil forebygge skade.

Det viktige når man løper er en hensiktsmessig teknikk ut i fra de individuelle forutsetningene, det ser det ut til at man kan få til selv med sko på bena.  En viktig målgruppe å fokusere på er mosjonister og nybegynnere. Veldig viktig at man fokuserer på gradvis økning av treningsbelastningen, særlig ved barfotløping da det kan være veldig annerledes fra hva føttene har blitt vant til opp gjennom årene.  Starter man med barfotløping når man har kommet opp i årene må man være spesielt nøye med gradvis økning av belastning, da kroppen har blitt vant til å løpe med vanlige sko.

Referanser:

LIEBERMAN DE, VENKADESAN M, WERBEL WA, DAOUD AL, D’ANDREA S, DAVIS IS, MANG’ENI RO, PITSILADIS Y (2010).  Foot strike patterns and collision forces in habituallly barefoot versus shod runners.
Nature, 463(7280):531-5.

VN:F [1.9.17_1161]
Rating: 10.0/10 (11 votes cast)

,

Ingen kommentarer

Sammenheng mellom gymkarakter og muskel-skjelettplager senere i livet

En gruppe forskere ville undersøke om en lav gymkarakter ville ha sammenheng med muskel-skjelettplager senere i livet, og da særlig kroniske/langvarige smerter. Gymkarakterene fra 1974 til 1976 for over 2000 svenske skoleelever ble undersøkt.  Dette ble sammenlignet med om de hadde noen muskel-skjelett diagnoser 30 år senere, når subjektene var i 50-års alderen.  Det tydeligste funnet var at kvinner med en lav karakter i gym hadde økt sansynlighet for muskel-skjelettplager i voksen alder.  Tidligere studier har vist at kvinner med en høy gymkarakter hadde mindre sansynlighet for å røyke og et sunnere kosthold enn andre kvinner.  Røyking ble ikke justert for i denne studien, som de har påpekt i diskusjonen.

Slike resultater kan være nyttige med tanke på hva slags risikogrupper man kan fokusere å sette inn multifaktorielle forebyggende tiltak for, for å redusere plager senere i livet.  Studien finner du her.  Les også en kommentar til studien.

Referanser:

TIMPKA S, PETERSSON IF, ENGLUND M (2010).  The grade in physical education in adolescence as predictor for musculoskeletal pain diagnoses three decades later.
Pain, 150(3):414-9.

TRUDEAU F (2010).  Who is going to be diagnosed with musculoskeletal problem in adulthood?  Take a look at high school grades in physical education.
Pain, 150(3):379.

VN:F [1.9.17_1161]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

,

Ingen kommentarer

Fysisk aktivitet stimulerer hjernen

Endurance training promotes brain health (Seifert et al, 2010).

Denne uken har Politiken.dk og NRK Puls publisert en artikkel om at fysisk aktivitet stimulerer en del av hjernen kalt hippocampus til å vokse.  Denne delen av hjernen har blant annet med hukommelse og nydannelse av minner å gjøre.  Forskere har funnet at når man er i fysisk aktivitet stimuleres blant annet produksjonen av BDNF (Brain-derived neurotrophic factor), et protein som stimulerer nerveceller til å overleve, dele seg eller vokse.  Dette proteinet stimulerer hippocampus til å vokse.

Bente Klarlund Pedersen, professor ved Københavns universitet, forteller Politiken.dk om hvordan lavt BDNF-produksjon kan spille en rolle i depresjon, demens og diabetes type 2.  Hun har også skrevet en artikkel i The Journal of Physiology om hvordan fysisk aktivitet kan ha en anti-inflammatorisk effekt.  Denne kan du lese i full-tekst her.

I den siste oppsummering på The Cochrane Libary angående fysisk aktivitet og schizofreni anbefales fortsatt fysisk aktivitet for å bedre både den mentale og fysiske velvære.  Helse oppsummeringen er tilgjengelig her.

Nok et eksempel på at bevegelse er en del av vår fysiologi.  Vi kaller det trening nå, pga vår stillesittende livsstil.  Før var det mer en naturlig del av dagen for de fleste.  Det fokuseres ofte på hvor mye man bør trene per dag i minutter og timer, hva er nok og hva slags type trening.  Kanskje bør man fokusere mer på å redusere hvor mye man sitter for å øke hverdagsaktiviteten, hva man gjør er ikke det viktigste så lenge det motiverer til å fortsette å være i aktivitet og unngår å sitte helt stille.  På klikk.no intervjues en forsker som forteller at barns frie utelek er i ferd med å forsvinne, og erstattes av organiserte, voksenstyrte aktiviteter.  Les hele artikkelen her.  Fri lek kan nok være vel så utfordrende for kondisjonen og motorikken som å bli kjørt til og fra en times fotball eller håndball fra de er små.

Referanser:

GORCZYNSKI P, FAULKNER G (2010).  Exercise Therapy for Schizophrenia.
The Cochrane Library

SEIFERT T, BRASSARD P, WISSENBERG M, RASMUSSEN P, NORDBY P, STALLKNECHT B, ADSER H, JAKOBSEN AH, PILEGAARD H, NIELSEN HB, SECHER NH (2010).  Endurance training enhanges BDNF release from the human brain.
American Journal of Physiology, 298(2), 372 – 7.

PEDERSEN BK (2009).  Anti-inflammation – just another word for anti-ageing?
The Journal of Physiology, 587(23), 5515.

VN:F [1.9.17_1161]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

2 Kommentarer

Akillesplager

Akillesplager er en vanlig overbelastningsskade i løping.  Typisk for godt voksne menn og kvinner er også at den ryker, særlig i idretter som tennis og squash.  I løping har man sannsynligvis økt treningsmengdene for fort (sko, underlag, treningsintensitet, intrinsiske faktorer som fotstilling, tidligere skade og liknende).  For tennis og squash er røket akillessene typisk for «helge-mosjonisten»: sitter i ro hele uken og tar den helt ut på trening et par ganger i måneden som han/hun pleide «før i tiden» uten skikkelig oppvarming.

Generelle råd er at man trener seg opp gradvis, gode sko (som i tillegg ikke klemmer på akillessenen), god oppvarming, variere underlag, vurderer indre faktorer (fotstilling, alder, styrke, fleksibilitet osv).  Tøyninger og styrke sees på som gode forebyggende tiltak.  Generelle tøyninger har muligens ikke noen effekt, her må man først vurdere om personen har den bevegeligheten som må til for å utføre aktiviteten eller om overkompenseringer skjer.

Eksentrisk trening
Eksentrisk trening blir nå gitt til nesten alle som har plager fra akilles.  Men er det alltid lurt?  Her er en del artikler som ser på dette:

Fredberg et al (2008) konkluderer med at eksentrisk trening sammen med tøyning av patellar- og akillessene hos en asymptomatisk fotballspiller med abnormale funn på diagnostisk ultralydundersøkelse faktisk kan øke sjansen for skade.  Hadde helst sett at de hadde sammenlignet eksentrisk trening og eksentrisk trening og tøyning også, da tidligere studier på hamstring har vist at det er den eksentriske treningen som har en effekt, ikke tøyningen.  Studien forteller oss iallfall at diagnostisk ultralyd kan være et nyttig screening-verktøy for å finne problemområder hos fotballspillerene før det blir symptomatisk, og sette inn forebyggende tiltak.  Mer om hvordan en kiropraktor har brukt et liknende konsept hos AC Milan kan du lese om her.

Rees et al (2009) har forslag til områder mer forskning bør gjøres innen eksentriske øvelser.  Det nevnes at området i akillessenen hvor skaden har oppstått er viktig med tanke på bruk av eksentriske øvelser eller ikke.  Eksentrisk trening har ikke vist seg å være effektiv når skaden sitter i senefestet.  Meyer et al (2009) har sett på bruk av eksentriske øvelser for langvarig non-insertional achilles tendinopathy, er det en optimal dosering som kan anbefales?  Konklusjonen er foreløpig den vanlige: «need for further investigations».

Foreløpig ser det ut som at diagnostisk ultralyd kan være et nyttig verktøy for å finne hvor skaden sitter, og om eksentriske øvelser vil ha en effekt, eller faktisk kan gjøre skaden verre hvis man begynner for tidlig.

Referanser:

FREDBERG U, BOLVIG L, ANDERSEN NT (2008).  Prophylactic training in asymptomatic soccer players with ultrasonographic abnormalities in Achilles and patellar tendons: the Danish Super League Study.
American Journal of Sports Medicine, 36(3), 451 – 60.

MEYER A, TUMILTY S, BAXTER GD (2009).  Eccentric exercise protocols for chronic non-instertional Achilles tendinopathy: how much is enough?
Scandinavian Journal of Medicine and Science in Sports, 19(5), 609 – 15.

REES JD, WOLMAN RL, WILSON A (2009).  Eccentric exercises; why do they work, what are the problems and how can we improve them?
British Journal of Sports Medicine, 43(4), 242 – 6.

VN:F [1.9.17_1161]
Rating: 0.0/10 (0 votes cast)

, ,

2 Kommentarer

Multifidus muskelen – viktig støtte for ryggsøylen

Musklene rundt ryggraden sørger for både bevegelighet og dynamisk stabilitet til ryggen.  Leddene er mer avhengig av muskler enn ligamenter for leddstabilitet.  Ligamenter er selvfølgelig også viktige, men fungerer mer som en overfører av kraft (mange mekanoreseptorer) for å formidle muskelkraft i respons til belastning.

Langvarige ryggsmerter fører til generell tap av funksjon og kondisjon og forandringer av nevrologisk kontroll, som påvirker timing av agonist/antagonist kontraksjon, balanse, reflekser og opprettings-responser.  Muskulær instabilitet er en stor risikofaktor for skade i ryggen og utvikling av langvarige ryggplager.  Den lumbale multifidus muskelen bidrar til stabilitet i korsryggen.  Hides et al (1996) fant at denne muskelen ikke tilheles spontant etter en episode med akutt ryggvondt, som kan være en av grunnene til så hyppig residiv av ryggplager.  Spesifikk trening av multifidene førte til en hurtigere og mer komplett tilheling av multifidene enn pasientene med akutt ryggvondt som bare fikk vanlig oppfølging etter ryggepisoden.  For to år siden gjorde Hides et al (2008) en studie på cricket-spillere på elitenivå med ryggsmerter.  Spillerene fulgte et rehabiliterings-opplegg med gradvis økende vanskelighetsgrad med fokus på spesifikk stabilitet av multifidus, transversus abdominis og bekkenbunnsmuskulatur.  Det ble brukt diagnostisk ultralyd for å sjekke aktiviteten i multifidene.  Etter opplegget hadde spillerne økt funksjon av multifidene og nedsatt smerte.

Du kan lese mer om multifidus muskelens anatomi her.

Ward et al (2009) har gått nærmere innpå design og arkitektur av denne muskelen, da det fortsatt er mangler i forståelsen av denne muskelen.  De konkluderer med at muskelen har et unikt design for å fungere som en dynamisk stabilisator av korsryggen.

The present study demonstrates that the multifidus muscle stands out among all other lumbar muslces, and indeed many extremity muscles, as a most extreme example of a muscle designed to stabilize the lumbar spine against flexion (Ward et al, 2009).

Multifidus har samlet sett en meget stor overflate, men lengden på muskelfibrene er meget korte – dette gjør at multifidene produserer en stor kraft over korte avstander.  Funnene fra blant annet Ward et al (2009) sin studie vil og ha betydning for ryggoperasjoner.  Mikrokirurgi gir mindre skade av multifidene, mens åpen ryggkirurgi hvor de blant annet ofte fjerner deler av ryggvirvelen hvor muskelen fester, fører til negative histologiske og biokjemiske forandringer.  Flere studier er på vei angående multifidene.  Hides et al (2008) nevner forskjeller ved muskelen på L5 nivå i forhold til de øvrige lumbale nivåene.  Mer om dette og funksjonsforskjeller på overfladiske og dype deler av multifidene kan du lese mer om her.

Da jeg studerte fysioterapi var transversus abdominis en ofte nevnt muskel når det gjaldt stabilitetstrening for ryggen.  Nå er det mye mer fokus på multifidene sin rolle og man har funnet at transversus abdominis ikke er så avgjørende som man før trodde.  Hebert et al (2010) har sett nærmere på prognostiske faktorer angående effekten av stabilitetstrening.  Hans konklusjon:

Decreased LM (lumbar multifidus) muscle activation, but not TrA (transverses abdominis) muscle activation, is associated with the presence of factors predictive of clinical success with a stabilization exercise program. Our findings provide researchers and clinicians with evidence regarding the construct validity of the prognostic factors examined in this study, as well as the potential clinical importance of the LM muscle as a target for stabilization exercises.

Søker du på professor Stuart McGill (som forsker mye på rygg rehabilitering) på youtube kommer videoen jeg har lagt inn her opp.  Den viser noen greie basis-øvelser for stabilitetstrening av ryggen.  De kan endres i vanskelighetsgrad og modifiseres etter hva man finner i undersøkelsen, og hva utøveren skal tilbake til, så de passer for både en profesjonell styrkeløfter, rørlegger, renholdsarbeider osv.  De er bare ment som et eksempel på øvelser for stabilitetstrening av ryggen. For pasienter som kommer inn med plager i ryggen og man finner indikasjon for rehabilitering, vil funksjonalitet og spesifisitet være elementer som gjør at man kanskje gjør helt andre øvelser, men basisøvelsene kan være greie å starte med for å gi en forståelse av hva man forsøker å gjøre videre.

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

Referanser:

HEBERT JJ, KOPPENHAVER SL, MAGER JS, FRITZ JM (2010).  The relationship of transversus adbominis and lumbar multifidus activation and prognostic factors for clinical success with a stabilization exercise program: a cross-sectional study.
Archives of physical medicine and rehabilitation, 91(1), 78 – 85.

HIDES JA, STANTON WR, McMAHON S, SIMS K, RICHARDSON CA (2008).  Effekt of stabilization training on multifidus muscle cross-sectional area among young elite cricketers with low back pain.
The journal of orthopaedic and sports physical therapy, 38(3), 101 – 8.

HIDES JA, RICHARDSON CA, JULL GA (1996).  Multifidus muscle recovery is not automatic after resolution of acute, first-episode low back pain.
Spine, 21(23), 2763 – 9.

ROSATELLI AL, RAVICHANDIRAN K, AGUR AM (2008).  Three-dimensional study of the musculotendinous architecture of lumbar multifidus and its functional implications.
Clinical Anatomy, 21(6), 539 – 46.

WARD SR, KIM CW, ENG CM, GOTTSCHALK LJ 4TH, TOMIYA A, GARFIN SR, LIEBER RL (2009).  Architectural analysis and intraoperative measurements demonstrate the unique design of the multifidus muscle for lumbar spine stability.
Journal of bone and joint surgery. American volume, 91(1), 176 – 85.

VN:F [1.9.17_1161]
Rating: 9.5/10 (15 votes cast)

, ,

4 Kommentarer