Arkiv for mar, 2010
Multifidus muskelen – viktig støtte for ryggsøylen
Skrevet av Thorbjørn Unhammer i Bevegelse, Forskning den 30 mars, 2010
Musklene rundt ryggraden sørger for både bevegelighet og dynamisk stabilitet til ryggen. Leddene er mer avhengig av muskler enn ligamenter for leddstabilitet. Ligamenter er selvfølgelig også viktige, men fungerer mer som en overfører av kraft (mange mekanoreseptorer) for å formidle muskelkraft i respons til belastning.
Langvarige ryggsmerter fører til generell tap av funksjon og kondisjon og forandringer av nevrologisk kontroll, som påvirker timing av agonist/antagonist kontraksjon, balanse, reflekser og opprettings-responser. Muskulær instabilitet er en stor risikofaktor for skade i ryggen og utvikling av langvarige ryggplager. Den lumbale multifidus muskelen bidrar til stabilitet i korsryggen. Hides et al (1996) fant at denne muskelen ikke tilheles spontant etter en episode med akutt ryggvondt, som kan være en av grunnene til så hyppig residiv av ryggplager. Spesifikk trening av multifidene førte til en hurtigere og mer komplett tilheling av multifidene enn pasientene med akutt ryggvondt som bare fikk vanlig oppfølging etter ryggepisoden. For to år siden gjorde Hides et al (2008) en studie på cricket-spillere på elitenivå med ryggsmerter. Spillerene fulgte et rehabiliterings-opplegg med gradvis økende vanskelighetsgrad med fokus på spesifikk stabilitet av multifidus, transversus abdominis og bekkenbunnsmuskulatur. Det ble brukt diagnostisk ultralyd for å sjekke aktiviteten i multifidene. Etter opplegget hadde spillerne økt funksjon av multifidene og nedsatt smerte.
Du kan lese mer om multifidus muskelens anatomi her.
Ward et al (2009) har gått nærmere innpå design og arkitektur av denne muskelen, da det fortsatt er mangler i forståelsen av denne muskelen. De konkluderer med at muskelen har et unikt design for å fungere som en dynamisk stabilisator av korsryggen.
The present study demonstrates that the multifidus muscle stands out among all other lumbar muslces, and indeed many extremity muscles, as a most extreme example of a muscle designed to stabilize the lumbar spine against flexion (Ward et al, 2009).
Multifidus har samlet sett en meget stor overflate, men lengden på muskelfibrene er meget korte – dette gjør at multifidene produserer en stor kraft over korte avstander, da den jobber mer som en stabilisator enn for å produsere bevegelse. I motsetning til andre muskler som mister kraft når muskelen strekkes, så er arkitekturen slik i denne muskelen at den faktisk yter mer kraft når du bøyer ryggen framover, og vedlikeholder stabiliteten.
Funnene fra blant annet Ward et al (2009) sin studie vil og ha betydning for ryggoperasjoner. Mikrokirurgi gir mindre skade av multifidene, mens åpen ryggkirurgi hvor de blant annet ofte fjerner deler av ryggvirvelen hvor muskelen fester, fører til negative histologiske og biokjemiske forandringer. Flere studier er på vei angående multifidene. Hides et al (2008) nevner forskjeller ved muskelen på L5 nivå i forhold til de øvrige lumbale nivåene. Mer om dette og funksjonsforskjeller på overfladiske og dype deler av multifidene kan du lese mer om her.
Da jeg studerte fysioterapi var transversus abdominis en ofte nevnt muskel når det gjaldt stabilitetstrening for ryggen. Nå er det mye mer fokus på multifidene sin rolle og man har funnet at transversus abdominis ikke er så avgjørende som man før trodde. Hebert et al (2010) har sett nærmere på prognostiske faktorer angående effekten av stabilitetstrening. Hans konklusjon:
Decreased LM (lumbar multifidus) muscle activation, but not TrA (transverses abdominis) muscle activation, is associated with the presence of factors predictive of clinical success with a stabilization exercise program. Our findings provide researchers and clinicians with evidence regarding the construct validity of the prognostic factors examined in this study, as well as the potential clinical importance of the LM muscle as a target for stabilization exercises.
Søker du på professor Stuart McGill (som forsker mye på rygg rehabilitering) på youtube kommer videoen under opp øverst. Den viser noen greie basis-øvelser for stabilitetstrening av ryggen. De kan endres i vanskelighetsgrad og modifiseres etter hva man finner i undersøkelsen, og hva utøveren skal tilbake til, så de passer for både en profesjonell styrkeløfter, rørlegger, renholdsarbeider osv.
Referanser:
HEBERT JJ, KOPPENHAVER SL, MAGER JS, FRITZ JM (2010). The relationship of transversus adbominis and lumbar multifidus activation and prognostic factors for clinical success with a stabilization exercise program: a cross-sectional study.
Archives of physical medicine and rehabilitation, 91(1), 78 – 85.
HIDES JA, STANTON WR, McMAHON S, SIMS K, RICHARDSON CA (2008). Effekt of stabilization training on multifidus muscle cross-sectional area among young elite cricketers with low back pain.
The journal of orthopaedic and sports physical therapy, 38(3), 101 – 8.
HIDES JA, RICHARDSON CA, JULL GA (1996). Multifidus muscle recovery is not automatic after resolution of acute, first-episode low back pain.
Spine, 21(23), 2763 – 9.
ROSATELLI AL, RAVICHANDIRAN K, AGUR AM (2008). Three-dimensional study of the musculotendinous architecture of lumbar multifidus and its functional implications.
Clinical Anatomy, 21(6), 539 – 46.
WARD SR, KIM CW, ENG CM, GOTTSCHALK LJ 4TH, TOMIYA A, GARFIN SR, LIEBER RL (2009). Architectural analysis and intraoperative measurements demonstrate the unique design of the multifidus muscle for lumbar spine stability.
Journal of bone and joint surgery. American volume, 91(1), 176 – 85.
Idrettsfolk og jerntilskudd
Skrevet av Thorbjørn Unhammer i Ernæring, Maraton den 20 mars, 2010
Mettler & Zimmerman (2010) hevder at jerntilskudd ofte blir brukt blant idrettsfolk av begge kjønn. De testet jernstatus blant 170 menn og kvinner som deltok i Zurich Maraton. Konklusjonen:
Iron depletion was present in 28% of female runners but in <2% of males, whereas one in six male runners had signs of iron overload. Although iron supplements are widely used by athletes in an effort to increase performance, our findings indicate excess body iron may be common in male recreational runners and suggest supplements should only be used if tests of iron status indicate deficiency (Mettler & Zimmerman, 2010).
Man bør ikke ta kosttilskudd med jern hvis man ikke har blitt påvist jernmangel hos fagpersonell pga de langvarige risikofaktorene dette kan ha for helsen din!
Informasjon om jern
Kroppens behov for jern er hovedsaklig for å erstatte det man mister hos ellers friske mennesker. Man mister jern hovedsaklig via blodet, andre kroppsvæsker (urin, galle, slim, svette) og huden. Pga menstruasjon trenger kvinner ca. 30% mer jern enn menn og ikke-menstruerende kvinner. Gravide vil trenge enda mer, da foster og morkake trenger jern. Spedbarn anbefales og å gå over til fast føde med jerntilskudd i tillegg til morsmelk etter seks måneder pga økt behov for jern.
Jernmangel er derfor svært sjelden hos ellers friske menn, i studien over så vi at 1/6 av menn hadde tegn på for mye.
Det er nok av jern i et normalt kosthold. Anbefalte daglige doser er omtrent 10x mer enn hva kroppen tar opp, da kun ca. 10% av jernet blir tatt opp av tarmene. På grunn av ione-formen jernet har i kjøtt, vil det bli tatt opp mye mer fra kjøtt enn fra grønnsaker. Hva du spiser sammen med jernkildene påvirker også opptaket: alkoholholdig vin øker absorberingen pga økt produksjon av magesyre. Vitamin C vil gjøre jernet lettere å absorbere. Te og kaffe og visse tilsetningsstoffer i ferdigmat gjør jern vanskeligere å absorbere. Diare vil for eksempel også føre til at mindre blir tatt opp i tarmen, da “transport-tiden” gjennom tarmene kortes ned betraktelig.
Kronisk inflammasjon og psykologisk stress ser også ut til å påvirke jernopptaket (Chen et al, 2009; Munoz et al, 2009)
Referanser:
CHEN J, SHEN H, CHEN C, WANG W, YU S, ZHAO M & LI M (2009). The effect of psychological stress on iron absorption in rats.
BMC Gastroenterology, 13(9), 83.
METTLER S & ZIMMERMAN M B (2010). Iron excess in recreational marathon runners.
European Journal of Clinical Nutrition. [Epub ahead of print]
MUNOZ M, VILLAR I & GARCIA-ERCE JA (2009). An update on iron physiology.
World Journal of Gastroenterology, 15(37), 4617 – 4626.
Maratonløp og hjertet
Skrevet av Thorbjørn Unhammer i Maraton den 17 mars, 2010
An inverse relationship between myocardial injury and the amount of training for the race has been described, with the greatest amount of injury incurred by runners with the least training mileage (Schermund et al, 2008).
Er maratonløp en risiko for hjertet? I denne kommentaren går Schermund et al (2008) gjennom forskning på området. Konklusjonen er (naturlig nok) at det er viktig å være godt forberedt trenings- og helsemessig til et maraton. Det kan være lurt å ta en sjekk hos fastlegen din med tanke på hjertet og din generelle helsetilstand hvis man planlegger å løpe et maraton.
I Dagens Næringsliv leste jeg en relevant artikkel til dette emnet om Birkebeinerrennet og overtrening. Den kan være nyttig lesing for folk som har planer om å trene til et maraton eller liknende styrkeprøver. Avdelingsoverlegen på hjertesykehuset Feiringklinikken, Jostein Grimsmo som selv deltar på Birken, har i sin doktorgrad funnet at det er en overhyppighet av atrieflimmer blant de beste mannlige skiløpere i Birkebeinerrennet. På den positive siden har han og funnet at Birkebeinere lever i gjennomsnitt åtte år lenger enn resten av befolkningen.
I følge DN kommer doktorgradavhandlingen om Birkebeinerne ut etter påske. Det blir interessant å se hvilke variabler man har kontrollert for som kan påvirke hvor mye resultatet egentlig kan fortelle oss. Er resten av dagen til løperne kontrollert for? Hvor mye søvn og restitusjon får de? Type trening? Hva slags arbeid og hvor mye jobber de? Stressende livssituasjon (skillsmisser, rettsaker, jobbforhold etc)? Kosthold? Sykehistorie? Arvelige faktorer? Er resultatene kontrollert mot gjennomsnittsbefolkningen eller liknende epidemiologiske grupper som de som velger å gå Birken?
Vi kommer alikevel tilbake til konklusjonen i maraton-studien. Godt forberedt med tanke på trening, restitusjon, kosthold og unngå overtrening med å lytte til kroppen for å få en balanse i forhold til alle de andre faktorene i hverdagen.
Referanser:
SCHERMUND A, VOIGTLANDER T & NOWAK, B (2008). The risk of marathon runners – live it up, run fast, die young?
European Heart Journal, 29(15), 1800 – 1802.
Maraton-blogg
Skrevet av Thorbjørn Unhammer i Maraton den 17 mars, 2010
På “maraton”-siden vil jeg legge inn informasjon relatert til løping som kan være nyttig for maratonløpere. En optimal forberedelse til løpet er beste måte å forebygge skade og utnytte de positive følgene av å være en maratonløper. Et maratonløp i seg selv vil sikkert mange si ikke er sunt, men da må man og se på mer enn kun løpet. Er maraton en motivasjonsfaktor for å være mer i bevegelse i løpet av året, med alle de gode bieffektene det har på kostholdet, blodtrykket, mental og fysisk helse og så videre, så vil det absolutt være sunt.
Jeg skal løpe min første maraton i år, Berlin maraton den 26. september. Da har jeg seks måneder å forberede meg på, da jeg nettopp fant ut at jeg skulle delta. Da jeg har drevet med mye andre bevegelsesaktiviteter istedenfor løping de siste årene trenger jeg absolutt så lang tid på å forberede meg.
Etterhvert vil jeg legge inn forberedelsene til løpet i dette innlegget. Hovedprinsipper jeg vil følge:
- Trene mest mulig på mykt underlag (grus, skog) til å begynne med. Det reduserer sjansen for overbelastningsskader, utfordrer balanse/stabilitet og er mye morsommere. Gradvis legge inn økter på asfalt også, da løpet vil foregå på asfalt. Noen løpsøkter vil og foregå på tartan.
- Legge inn konkurranser underveis for å teste formen og holde motivasjonen ved like. Starte med 5km, 10km og etterhvert en halvmaraton.
- Blanding av styrke, intervall-trening, bakkeløp og jevn løping. I et maraton anbefales det å løpe så jevnt som mulig for å oppnå best mulig resultat. Variasjon er likevel viktig for å holde motivasjonen oppe, forebygge skader og utfordre kroppen på nye måter. Intervall-trening er også en veldig effektiv treningsform som blir brukt av alle seriøse løpere.
- Man blir god på det man trener på, så ideelt bør kvalitetsøktene likne så mye som mulig på hva som skjer i konkurransen, med tanke på fart, skovalg, underlag osv.
1. måned: Da var første måned unnagjort. Har lagt inn ên løpsøkt i uka første to ukene og to økter siste to ukene. Første to ukene var bare rolig langkjøring og siste to ukene hadde jeg to intervall-økter i tillegg. Første intervalløkt var 3×12 min (4 min sone 3, 4 min sone 2, 4 min sone 3), pause: 1 min. Andre intervalløkt var 9/8/7/6/5/4/3/2/1 min, pause: 1 min. Kun ên økt på asfalt foreløpig. I tillegg får jeg utfordret kondisjon og bena litt i forbindelse med et par volleyball- og basketballøkter.
Etter råd fra en erfaren maratonløper har jeg lagt inn tåhev-øvelser et par ganger i uka for å forebygge akilles- og leggproblemer. Mer om akillesplager her. Har og lagt inn litt lett knebøy- og utfallsøvelser en gang i uken i forbindelse med styrketrening jeg gjør for overkropp og mage/rygg.
Bortsett fra litt naturlig forventet musklestølhet og stive leggmuskler har alt gått bra så langt!
2. måned: Denne måneden har jeg gått over til 2 – 3 økter per uke. Har også deltatt på en stafett (600m etappe), men ellers ingen konkurranser enda. Har hatt to økter på bane; 10x400m, p: 1′ og 5x1000m, start hvert 5. min. 1000m-økta skal gradvis gå opp til 10x1000m, og mindre pause. Har også vært med på en bakketrening. Dette var en ren syreøkt, ikke så nødvendig for maraton, men bra måte å presse seg på og forårsaker lite belastning på leddene. Avslutning av basketballsesongen har gjort at det ikke ble tid for så mye løping, men bra å ta det gradvis uansett. Kjent noe verk i bena fra tidligere skadeområder som også minner meg på hvor viktig det er å øke belastningen på kroppen gradvis!
3. måned: 2 – 3 økter per uke fortsatt. Deltok på Mandalsløpet, 4,8 km terrengløp som gikk bra. Har løpt noe mer på asfalt enn tidligere som har gått greit. Ellers har det gått i bakkeløp (syre) og intervall-trening fra 1 minutt og opp til 12 minutter. Prøvd ut skoene jeg har tenkt å bruke på maraton som jeg syntes fungerte veldig bra. Nå er basketsesongen nettopp sluttet, så går opp til 3 løpsøkter i uka framover. I slutten av neste uke er det 100 dager igjen til maraton, da skal jeg starte på Marius Bakkens treningsprogram for maraton.
Hva kan manipulasjonsbehandling hjelpe meg med?
Skrevet av Thorbjørn Unhammer i Forskning, Kiropraktikk den 7 mars, 2010
En britisk forskergruppe har gått gjennom tilgjengelig høy-kvalitets forskning for å finne hva det er bevist at manuelle terapier kan hjelpe for. Denne artikkelen ble tilgjengelig 25. februar i år på “Chiropractic & Osteopathy“, et tidsskrift som gir klinisk relevant evidens-basert informasjon til kiropraktorer, osteopater og annet relevant helsepersonell.
Her skriver de i konklusjonen at mobilisering/manipulasjon kan hjelpe for:
- Akutt, sub-akutt og kronisk lavryggssmerte
- Migrene og cervikogen hodepine
- Cervikogen svimmelhet
- En rekke ekstremitetsplager (f.eks. skulder/hofte-plager, knesmerter, ankel-overtråkk)
Chiropractors are extremely fortunate in these times of evidence based health care. There was a time, not long ago, when there was little or no evidence to support the practice of manipulation that is the mainstay of chiropractic practice (Haldemann & Underwood, 2010).
Hva manipulasjonsbehandling kan hjelpe med skal ikke blandes med hva kiropraktikk kan hjelpe med. At det kun blir denne type pasienter som bør komme til konsultasjoner blir feil. Med 5-års universitets-utdannelse + turnus med hovedfokus på nerve-muskel-skjelett lidelser så har man en unik kompetanse innen feltet som bør utnyttes. Det er ikke alle man bestemmer seg for å behandle med mobilisering/manipulasjon etter undersøkelsen: råd, forklaringer, avdramatisering, videre utredning/henvisning, tverrfaglig samarbeid etc er vel så viktige deler av repetoaret til en kiropraktor.
Det er flott med en slik oppsummering da retningslinjer fra den beste tilgjengelige forskningen er nyttig for å holde seg klinisk oppdatert. Det som er synd er at de ofte i forsøkene tar ut en liten del av behandlingen og tester effekt, men slik foregår det ikke som regel i praksis. For å vurdere effekten av kiropraktorbehandling og manipulasjonsbehandling er kanskje ikke randomiserte kontrollerte studier alltid den beste metoden, som jeg har gått mer innpå her.
Å ta en del av behandlingen ut av hele pakka når man forsker på effekt vil ikke gi et riktig bilde av virkeligheten. Trening/ øvelser/ holdning er for eksempel ofte en meget viktig bit av behandlingen, forskningsresultatene viser at trening sammen med manuell terapi (avhengig av diagnose og årsak) er mer effektiv enn bare ett av tiltakene. Og behandler man en person med en effektiv behandling, men personen går tilbake og gjør akkurat det samme som forårsaket plagene til å begynne med, så kommer man ikke så langt i lengden.
En kommentar til forskningen fra Haldemann og Underwood kan leses her.
Referanser:
HALDEMANN S & UNDERWOOD M (2010). Commentary on the United Kingdom evidence report about the effectiveness of manual therapies.
Chiropractic & Osteopathy, 18(4)
BRONFORT G, HAAS M, EVANS R, LEINIGER B & TRIANO J (2010). Effectiveness of manual therapies: the UK evidence report.
Chiropractic & Osteopathy, 18(3)
Siste kommentarer