“Chronic low back pain (at least three months’ duration) is a major health problem, can be disabling, and imposes an enormous social and economic burden on the community.”

Costa et al (2009) har fulgt personer som utviklet kroniske korsryggssmerter etter en episode med akutt vondt i ryggen.  De så på hvem som fortsatt var plaget etter ett år, og hvilke prognostiske markører som er tilstede når ryggsmertene går over til å bli kroniske (varighet på mer enn tre måneder).  Forskerne inkluderte 973 etterfølgende pasienter som oppsøkte lege, fysioterapeut eller kiropraktor med akutt vondt i ryggen (<2 uker).  406 av disse hadde smerten i mer enn tre måneder og var da en del av studiegruppen (85 hos lege, 312 hos fysioterapeut og 9 hos kiropraktor).  Studien kan leses her.

De har brukt et bra design for å følge opp personene som er i risikogruppen (“inception cohort” er gullstandarden innen cohort studier), validerte spørreskjemaer og de har trent opp klinikerne til å identifisere potensielle pasienter.  De har en veldig lav “loss to follow-up” sammenlignet med tidligere studier.

På side 2 i studien ser man at gruppen som har blitt utelukket i studien er ganske stor: 2211 av 3184.  Det er bra at de har en klar definert gruppe, men den utelukker en stor del av de pasientene som kommer inn med akutte episoder av vondt i ryggen.  Elaine Hay, professor i revmatologi og Kate Dunn, foreleser i epidemiologi har en god kommentar til studien som du kan lese her.  Deres hovedbudskap er at forskning som ser på hva som skjer med personer med ryggsmerter må bruke en mye lengre tidsperiode en bare ett år.  De stiller også spørsmålstegn ved å bruke en forskningsdesign som var primært utviklet til å studere for eksempel infeksjoner, ikke en så uspesifikk, langvarig og tilbakevendende diagnose som uspesifikke korsryggssmerter (Hay & Dunn, 2009).

Konklusjonen til Costa et al (2009):

”More than one third of patients with recent onset, non-radicular chronic low back pain recover within 12 months.  The prognosis is less favourable for those who have taken previous sick leave for low back pain, have high disability levels or high pain intensity at onset of chronic low back pain, have lower education, perceive themselves as having a high risk of persistent pain, and were born outside Australia.”

Prognostiske faktorer er altså tidligere sykemelding for ryggproblemer, store funksjonsproblemer og smerter ved oppstart av kroniske ryggsmerter, og psykososiale faktorer: Dette er jo ikke annerledes enn konklusjonene i mange tidligere studier, så ingenting nytt her.  Du kan lese mer detaljert om de prognostiske faktorene, publisert i en annen studie fra det samme tallmaterialet her.  I konklusjonen nevnes det at prognosen ikke er så god som det blir hevdet i kliniske retningslinjer (Henschke, 2008).

Hovedpunktene for meg med denne studien er:

• Det er positivt at over en tredjedel av personene som utviklet langvarige ryggsmerter ble bedre i løpet av året.  Hvordan dette skjer sier dessverre ikke studien så mye om.  Det hadde vært interessant å se på hva slags behandling personene har fått.  Hvor mange som ble bedre i gruppen som for eksempel hadde kiropraktikk er det ikke mulig å finne ut av.  For pasientene er det greit å vite om hva sjansen er til å bli bedre og de prognostiske markørene, men det de er mest interessert i er hva de bør gjøre og ikke gjøre for å ha best mulig sjanse til å bli bra og hva slags behandling som er best for dem.
• Lengre oppfølgingsperiode er nødvendig.  Hva menes med at de er bedre etter et år? Hvis det kun er smerten som er borte, men de fortsatt har funksjonsmessige problemer, lavere aktivitetsnivå enn tidligere for å unngå smerter etc så betyr ikke dette at de er på vei mot bedre helse.  Risikoen for residiv er da stor.
• Den viser at det er mye annet i tillegg til ryggsmerten som spiller inn på om de blir bra igjen.  Kanskje kom pasienten til helsepersonellet og klagde over vondt i ryggen, men det kan være psykososiale faktorer som er hovedproblemet, vondt i ryggen er kanskje lettere å ta opp med helsepersonell enn andre type problemer.  Symptomer på langvarig stress og dårlig kosthold gir kanskje ikke symptomer som pasienten merker, men når han får vondt i ryggen merker han smertene.  Men ryggen blir ikke bra bare ved at man korrigerer dette problemet.  Det er mange faktorer som må taes tak i for at kroppen skal kunne hele seg igjen.
• Språkbruk er også viktig i denne sammenhengen: jeg forsøker å bytte ut ordet “kronisk” med “langvarig” når jeg prater om slike plager.  Dette vet jeg de gjør på en del smerteklinikker, da langvarig har noe mer optimistiske undertoner enn kronisk, som folk ofte assosierer med “for alltid”.  Type språk og valg av ord man bruker er også viktig.  Forklaringer og avdramatisering er en viktig del av behandlingen.
• Risikofaktorer for utvikling av langvarige smerter er nyttig å være obs på, og kan hjelpe oss å sette fokus på områder som kan være med på å forverre/forbedre prognosen.  Noen av de kan ikke endres, men man kan alikevel nedjustere deres påvirkning på prognosen.  For eksempel viktigheten av gode forklaringer og avdramatisering, tverrfaglig samarbeid for å ta seg av andre problemområder de har.
• Som kiropraktor ønsker man å forebygge at en akutt episode skjer i det hele tatt, da dette er en prognostisk markør for utvikling av langvarige plager.  Forebyggende sjekk hos kiropraktoren kan være lurt for folk som har hatt muskel- og skjelettplager før, da dette i seg selv er en risikofaktor for nye plager.  Da kan det utredes hva det er av elementer i livet deres som kan være en risikofaktor for ytterligere plager.  Gjøres dette på en god måte vil det slettes ikke være en sykeliggjøring av pasienten eller øke fokus på smerte og symptomer, men heller gjøre personen i stand til å gjøre endringer selv for å forhindre ytterligere plager.
• Det nevnes at prognosen er dårligere enn det står i kliniske retningslinjer, noe jeg synes er et viktig poeng.  Croft et al (1998) ville undersøke påstanden hevdet i tidligere forskning om at vondt i ryggen i de fleste tilfeller går over av seg selv innen en måned.  Studien fulgte opp pasienter som kom til fastlegen med ryggproblemer ett år etter første konsultasjon.  ”While 90% of subjects consulting general practice with low back pain ceased to consult about the symptoms within three months, most still had substantial low back pain and related disability (Croft el al, 1998).” Så pasientene fikk ikke noe hjelp og kom ikke tilbake, mens fastlegen har lett for å tro at siden de ikke kommer tilbake så er de bedre, men dette stemte ikke med virkeligheten.  Denne studien har og fått en del konstruktiv kritikk og interessante kommentarer fra andre forskere.  Disse, med svar fra forfatteren, kan du lese mer om her.  En mer aktiv oppfølging bør tas enn en vent-og-se holdning med tanke på hvor stort problem muskel- skjelettplager er for samfunnet.

Referanser:

COSTA Lda C, MAHER CG, McAULEY JH, HANCOCK MJ, HERBERT RD, REFSHAUGE, KM & HENSCHKE, N (2009).  Prognosis for patients with chronic low back pain: inception cohort study.  BMJ, 339, b3829.

HAY EM, DUNN KM (2009).  Prognosis of low back pain in primary care.  BMJ, 339, b3694.

HENSCHKE N, MAHER CG, REFSHAUGE KM, HERBERT RD, CUMMING RG, BLEASEL J, YORK J, DAS A & McAULEY JH (2008).  Prognosis in patients with recent onset low back pain in Australian primary care:  inception cohort study.  BMJ, 337, a171.

CROFT, P.R., MACFARLANE, G.J., PAPAGEORGIOU, A.C., THOMAS, E. and SILMAN, A.J. (1998).  Outcome of low back pain in general practice:  a prospective study.  BMJ, 316, 1356 – 1359.